Suksess eller bare vakre ord?

Lørdag den 12. desember var Klimaavtalen i havn, - eller "Paris-avtalen" som den vel blir kalt heretter. Såvel delegater og tilreisende miljøaktivister pustet lettet ut. Noen nølte ikke med å omtale resultatene som en suskess. Andre var mer forsiktige, men alle gledet seg over at man i alle fall hadde unngått en ny fiasko som i København. Nå som kruttlukta etter rakettene er borte, er det tid for å se det hele litt på avstand og spørre: Hva ble egentlig oppnådd?

Fra oppsummeringsmøtet som ble holdt tirsdag 15.12. F.v.: Møteleder Marte Gerhardsen (Agenda), forhandlingsleder i Paris Aslak Brun (Klima- og miljødept.), Oluf Ulseth (Energi Norge AS), Johanne Houge (Naturvernforbundet), Steffen Kalbekken (Cicero)

Her er de viktigste punktene i avtalen med noen kommentarer. OBS. Jeg har ikke gjengitt teksten i avtalen ordrett, men oversatt og komprimert etter beste evne.

1. Den globale gjennomsnittstemperaturen skal ikke øke til mer enn godt under 2 grader over før-industrielt nivå, og verden skal dessuten bestrebe seg på å begrense økningen til 1,5 grader.

Det er selvsagt helt nødvendig å ha slike visjoner i en global klimaavtale, men det er altså bare en visjon. Uten mer konkrete analyser av hvilke konsekvenser dette må ha for politiske vedtak på kort sikt og hvilke tiltak som er nødvendig å sette i verk i det enkelte land, kan dette bli tomme ord. Kampen om forståelsen av hva dette innebærer må ikke minst føres innenlands.

Formuleringen i dette punktet oser jo av kompromiss mellom 1,5 grader og 2 grader, men etter min mening er det positivt at ambisjonen om 1,5 grader er bakt inn. Det kan brukes innad i norsk klimapolitikk. Jeg kan jo legge til at den norske delegasjonen skal ha en stor del av æren for at dette skjedde. Det var tautrekking til langt på natt til lørdag.

2. I løpet av det 20. århundret skal netto utslipp av klimagasser komme ned på null.

Nok en vakker visjon som fort kan bli ganske verdiløs. Norge kjempet lenge for 2050 som målsnor for denne visjonen, men tapte. Samtidig tapte et forslag om å følge opp dette målet med noe mer eksplisitt om tidspunkt for utfasing av fossile brensler. Det hadde gitt oss mye bedre skyts i diskusjonen om nedtrapping av oljevirksomheten på norsk sokkel.

3. Alle land skal rapportere status for utslipp og utslippsbegrensende tiltak hvert 5. år.

Dette ser kanskje ikke så viktig ut, men hvis alt fungerer slik det er tenkt, tror jeg at dette kan være et potent virkemiddel i den internasjonale klimapolitikken. Vedtaket innebærer, slik jeg forstår det, at det vil bli utarbeidet mer homogene eller sammenlignbare måter å beregne utslippene på, og at alle land må rapportere etter en felles mal. Det er med dette utgangspunktet at "skammekrokfunksjonen" kan fungere. I alle fall kan vi bruke data fra den norske rapporteringen i den klimaplitiske diskusjonen innenlands. Første rapportrunde skal skje allerede i 2018.

4. Alle land skal revidere sine planer for klimatiltak hvert 5. år.

Dette vedtaket er av mange sett på som det viktigste resultatet av konferansen. Vedtaket er en naturlig oppfølging av det som skjedde i forkant av konferansen, nemlig at alle land ble oppfordret til å utarbeide nasjonale mål for utslippskutt innen 2030. Nesten alle land leverte slike mål, - altfor beskjedne mål totalt sett riktignok, men det var i alle fall en begynnelse. Med revisjon hvert 5. år har vi noe som vil holde klimapolitikken høyt oppe på dagsorden i alle land med en aktiv miljøbevegelse.

Første runde med nye målsettinger skal leveres til FN i 2020, - altså to år etter rapporteringen av status. Dette er et bevisst grep for at alle land skal bli "inspirert" til å ta kraftigere i med de klimapolitiske mål og tiltak når de får se hva status er i eget land og i verden ellers. Trolig et ganske smart grep!

5. De u-landene som er/blir sterkest berørte av klimaendringene, skal få hjelp til å løse sine problemer.

Mange u-land sto veldig steilt på at det måtte inn noe i avtalen om at i-land skulle være forpliktet til  å hjelpe u-landene med finansiering av klimatiltak. Enda sterkere var kravene om at de små nasjonene som allerede nå merker klimaendringene sterkt, må få erstatning for skadene av de store nasjonene. Vedtakene som ble gjort på dette punktet, er litt diffuse, men det er allerede opprettet et fond for klimahjelp til u-land. Innskuddene i fondet er imidlertid frivillige. Hvis dette ikke fungerer på en troverdig måte, får FN problemer med u-landene i neste runde.

+++++++++++++++++++++

Det er mange andre ting som kunne vært nevnt, f.eks. at den internasjonale lufts- og skipsfart ble holdt utenfor avtalen. Her var det for mange varme poteter som ingen ville ta i, så man droppet hele greia i siste fase. Dette må man rett og slett komme tilbake til senere. En annen ting er mulighetene som avtalen gir for handel med utslipp. Kyoto-avtalen førte til en utstrakt kvotehandel som har fungert svært dårlig. Paris-avtalen åpner for fortsatt kvotehandel, men med en god del innstramninger. For Norges del vil det altså fortsatt bli mulig å kjøpe seg fri fra nasjonale tiltak hvis man gjør mye i andre land, men denne gang blir dette først og fremst innen EU. Da blir det nok lettere å holde kontroll med at tiltakene er effektive.

Marte Gerhardsen og Norges forhandlingsleder Aslak Brun

Hva er så konklusjonen? Det ble enighet om ganske krevende ambisjoner, men lite ble vedtatt om virkemidler. Det er derfor lett å tenke seg at de vakre ordene kan bli ganske tomme. Jeg er likevel behersket optimist.

For det første er alle land nå med i en helt annen grad enn før. For det annet er det staket ut en vei som innebærer at pisken kommer fram hvis viktige land lurer seg unna, - en ganske myk pisk riktignok. Og for det tredje vil avtalen slik den foreligger, gi viktig ammunisjon til klimabevisste politikere i alle land og ikke minst til miljøorganisasjoner av alle slag. Det blir nok av arbeid å henge fingrene i for miljøbevegelsen i årene som kommer.